Om politisk styring av skolens kunnskapsinnhold

Kunnskapspolitikken som tabu

I et intervju i Oppland Arbeiderblad ønsker Sanna Sarromaa innspill til boka si «Norske skoletabuer» som blant annet skal handle om at skolens prioritering av det sosiale gjør at elevene har lavt læringsutbytte. Forskninga mi viser at den faglige delen av skolen er massivt styrka. Samtidig er det bare norsk og matematikk det satses på. Er det skolen vektlegging av det sosiale som hindrer læring eller er måten det satses på kunnskap i skolen som ikke fungerer?

Lesing, skriving og regning på timeplanen

Min forskning handler om den politiske satsninga på kunnskap i skolen. De siste 25 årene har det blitt lagt til drøyt 1300 undervisningstimer i barne- og ungdomsskolen. Halvparten av timene kom da skolen ble 10-årig i 1997, mens de resterende timene har kommet mellom de store reformene.

I sum betyr dette at dagens skolelever går to år mer på skole enn det jeg for eksempel gjorde. Jeg er født i 1988, og anser meg ikke som en dinosaur i denne sammenhengen.

Størstedelen av timene har gått til fag som matematikk og norsk. Hensikten har vært å styrke læringsutbytte i lesing, skriving og regning. Faktisk er det slik at fag som samfunnsfag, naturfag og musikk knapt har fått noen av de nye timene.

Parallelt med timetallsendringen har det vært en massiv satsning på lærernes fagkompetanse. Norsk- og matematikklærere har fått klart mer utdannelse. I andre fag er bildet helt annerledes. Utdanningsnivået i fag som engelsk, naturfag og samfunnsfag står omtrent på stedet hvil. I musikk og kunst og håndverk har utdanningsnivået gått ned de siste 25 årene.

Mer undervisning og ansvarliggjøring – mer læring?

Kunnskapspolitikken handler altså om å gi elevene mer undervisning og skole. Det er imidlertid ingen bred satsning på alle typer fag og kunnskap. Det er først og fremst en smal satsning på lesing, skriving og regning. Kunnskapspolitikken setter tydelige avtrykk i skolen. Det er ikke uvanlig at det står «skriving, regning og lesing» på timeplanen i skolen selv om fagene egentlig heter norsk og matematikk i læreplanen.

Den kunnskapspolitiske oppskrifta på læring som dominerer i dag er en satsning på mer undervisning (høyere timetall) i kombinasjon med at lærere får høyere utdanning.

I tillegg ansvarliggjøres skoler og lærere gjennom nasjonale prøver og tester som TIMMS, PIRLS og PISA. Vurdering for læring og læringsmålstyring er også store satsninger. Slik skal den økte undervisningstida bli mer effektiv, gi høyere læringstrykk og mer læring – spesielt i norsk og matematikk.

Kunnskapspolitikken som tabu

Alle de politiske partiene har vært enige om denne politikken, men det er ingen garanti for at oppskrifta fungerer. Likevel er det få som stiller kritiske spørsmål til den.

Jeg har etterlyst en diskusjon om dette tidligere og gjentar gjerne oppfordringen: Hva om det rett og slett er noe galt med oppskrifta på læring som jeg har skissert over?

Sarromaa skiller ofte mellom det sosiale og det faglige i skolen, der hun argumenterer for at læreres vektlegging av det sosiale ødelegger for kunnskap og læring. Samtidig er det lite som tyder på at kunnskapen og det faglige spiller andrefiolin i skolen i dag.

Forskninga mi reiser en rekke spørsmål om satsningene på kunnskap og læring i skolen. Jeg har imidlertid flere spørsmål enn svar. Jeg håper derfor at Sarromaa ikke slår seg til ro med at det sosiale er problemet, men at hun også interesser seg for de kunnskapspolitiske satsningene som preger skolen. Kanskje ligger det noen flere svar og tabuer der?

Kronikken sto på trykk i Oppland arbeiderblad på nett og papir 18. februar 2022.

Bildekreditt: Hamar Arbeiderblad // pressefoto Sanna Sarromaa


Synspunkt eller innspill? Legg igjen en kommentar



%d bloggers like this: