Kronikken sto på trykk i Bergens tidende på nett og papir 26. april 2022 med overskrifta “Norske barn får stadig flere skoletimer”. Teksten het opprinnelig “Barndommens timeplan: kampen om barnas tid”, og jeg har tatt tilbake min tittel i dette blogginnlegget.
I BT i 21. april kunne vi lese om lærer og far Daniel Hageland som skrev at seksåringens timeplan i skolen er til å gråte av. Det er «fag på fag, time etter time». I stedet for at førsteklasse ble et år som forente barnehage og skole, ble det et år der skolens syn på læring fortrengte leken. Er det på tide å tenke nytt om kunnskaps- og læringssynet i småskolen?
Kampen om timeplanen
Seksåringene kom inn i skolen i 1997. De startet dermed ett år tidligere, og de ble det første kullet som skulle ha ti års obligatorisk opplæring. Det var imidlertid ikke gitt at det første året skulle bli et skoleår.
En av de store politiske uenighetene var nettopp om de minste barna skulle følge en timeplan med lærerstyrt undervisning delt opp i fag og timer slik skolen har. Eller om det nye året skulle legges opp etter barnehagens tilnærming. Det vil si læring gjennom fri lek, og en organisering av læringsaktiviteter som i mindre grad var bundet opp av timeplanens rigiditet.
Det var en hard kamp mellom det som ble kalt førskole og 1. trinn, der førskolen var tenkt som obligatorisk opplæring uten timeplan.
Skolen spiser lek til frokost
Det ble som kjent ingen førskole. Det nye året fikk innhold fra både barnehagen og skolen, men skolens tankemåte og innhold ble dominerende. Det er tydelig hvis vi ser på læreplanen som ble lagd i 1997. Der ble «lek» et fag på linje med andre skolefag som norsk og matematikk.
Det ble også etablert en nasjonal timeplan for 1. trinn. Timeplanen stykket opp læringsaktiviteter i fag og timer, noe som bidro til at skolens læringssyn ble etablert som normalen. En normal som over tid bidro til å viske ut barnehagens tilnærming til læring.
På skuldrene til de minste
I etterkant av 1997 har den nasjonale timeplanen blitt et toneangivende styringsverktøy for å sikre læringstrykk. Min forskning viser at politikerne ikke bare endrer timeplanen oftere, men de styrer også skolen i større grad ved hjelp av timeplanen.
Der barn og barndoms egenverdi var et argument for et annerledes 1. trinn i 1997, har vi fått en kunnskapspolitikk som er tydelig på at barndom er en fase av livet der vi må investere i barns kunnskap og framtid.
Helt konkret har det gitt seg utslag i en stor økning i undervisningstimetall.
Fra 1997 til 2008 ble timetallet på barneskolen økt fra om lag 4600 til 5100 timer. Altså 500 timer. Til sammenligning ble timetallet økt med 500 timer da det ble lagt til et nytt år i 1997.
De minste barna har altså ikke bare fått ett år mer skole. Hver enkelt skoledag består også av flere undervisningstimer enn før.
Størstedelen av de nye timene har gått til fagene norsk og matematikk for å styrke barnas grunnleggende ferdigheter. I dag er det ikke uvanlig at det står «gruf» eller «lesing, skriving eller regning» på timeplanene selv om fagene egentlig heter norsk og matematikk i læreplanen. «Lek» ble også tatt vekk som fag i 2006 for å gjøre plass til satsingen på grunnleggende ferdigheter.
Kunnskapspolitikk, læringstrykk og læringslyst
Når lærer og far Hageland beskriver en skoledag preget av «fag etter fag, time etter time», så er trolig det en erfaring han deler med andre småbarnsforeldre. Flere timer og mer fag er i hvert fall det som har vært den ønska politikken de siste 25 årene.
Selv om det er en ønska politikk, så reiser endringene en rekke spørsmål. Hvor mange timer undervisning er hensiktsmessig for små barn? Hva taper og vinner barna – og samfunnet – på ensidigheten som fagkretsen i barneskolen i dag legger opp til?
Endringene i timeplanen har heller ikke skjedd i et vakuum. Et betimelig spørsmål er hvordan timetallsøkningen virker sammen med andre politiske satsninger, som kartleggings- og vurderingspolitikk. Hvordan former denne politikken pedagogiske praksiser i skolen? Hvordan påvirker politikken barns barndom og forutsetning for læring?
Målet er at barna skal lære mer, men vi har ingen garanti for at den «skolske» måten å tenke læring på fungerer på en god måte. Tvert om kan et uhensiktsmessig læringstrykk også føre til at barn blir «vaksinert mot læringslyst», som skoleforsker Svein Sjøberg har sagt.
Min forskning på skolens timeplaner kan ikke gi svar på dette, men forskningsfunnene reiser en rekke spørsmål om de senere årenes kunnskapspolitikk. Spørsmål som tyder på at vi trenger en større diskusjon om kunnskaps- og læringssynet som de minste barna møter i skolen.
Bildekreditt: