Om politisk styring av skolens kunnskapsinnhold

På skuldrene til de minste

I mars ble forskningsartikkelen min “På skuldrene til de minste: timefordelinga som verktøy for å skape framtida” publisert i Nytt norsk tidsskrift. Funnene i artikkelen har fått stor oppmerksomhet, og det er også vært utgangspunktet for mye av forskningsformidlinga mi.

Funnene er gjengitt i flere kronikker (se her eller her), et høringssvar til Kunnskapsdepartementet om lekser og er også utgangspunktet for plakaten min som stilles ut på NTNU i oktober i år.

Forskningsartikkelen er tilgjengelig for mange på nett og på bibliotek, men ikke alle har tilgang. Under gjengir jeg derfor starten og slutten på teksten. Ta kontakt på mail hvis du vil ha tilsendt hele forskningsartikkelen.

Innledning

Timeplanen er et av de mest sentrale dokumentene i skolen. Den strukturerer elevene og lærernes arbeidsdag og en rekke institusjonelle forordninger som «grensa»i fraværsgrensa, læreres utdannelse og utforming av skolebygg. Samtidig setter time-planen de ytre rammene for undervisninga i skolen, noe som betyr at timeplanen synliggjør den politiske styringa av skolens kunnskapsinnhold. Å studere timeplanen kobler dermed spørsmål om skolens institusjonelle infrastruktur til kunnskapspolitikk (jf. Larkin 2013).

Det er denne koblinga som er utgangspunktet for denne artikkelen, hvor jeg undersøker hvordan «kunnskapssamfunnet» har materialisert seg i den norske grunnskolen. Mer spesifikt undersøker jeg hvordan timetallet i læreplandokumentet «Den nasjonale fag- og timefordelinga» har endra seg fra 1990 og gjennom de to læreplanreformene Læreplanverk for 10-årig grunnskole (L97) og Kunnskapsløftet (LK06) fram til 2008.

Ved å følge timetallsendringene og politikken som endrer timetallene, viser jeg hvordan skolen har blitt radikalt endra etter at framtidsvisjonen «kunnskapssamfunnet» ble rettesnor. Undervisningstida for de yngste elevene har økt tilsvarende to skoleår. Timene har i hovedsak tilfalt norsk og matematikk for å styrke ferdighetene i lesing, skriving og regning. Med økt timetall skal kunnskapssamfunnet bygges, men hvilket samfunn bygger vi med en slik smal satsning på kunnskap?

Den vidløftige visjonen om kunnskapssamfunnet framstår som en reduksjonistisk måte å både møte og skape framtida på.

Et kunnskapssamfunn på skuldrene til de minste elevene

Oppsummert har timetallet i grunnskolen blitt økt fra 6327 til 7686 timer etter at kunnskapssamfunnet kom inn som overbygning i skolepolitikken. Det vil si en økning på 1359 timer. Under halvparten av disse timene (577) ble lagt til da skolen ble utvida fra ni til ti år i 1997. De resterende timene har blitt lagt til ved andre anledninger. Målt i timer har skolen altså fått to nye skoleår og blitt «11.-årig» i perioden fra 1990 til 2008. Kunnskapssamfunnets inntog i skolepolitikken har med andre ord ført til mye mer skolegang.

Det er imidlertid et viktig poeng at nesten alle de nye timene har blitt lagt til småskolen. Timetallsmessig er det altså de minste elevene som bærer kunnskapssamfunnet på sine skuldre. Satsning på begynneropplæring var framtredende allerede på 90-tallet, men det ble enda tydeligere etter årtusenskiftet, da satsninga på ferdigheter og «tidlig innsats» ble faktorer i en samfunnsøkonomisk kalkyle. Lave ferdigheter i lesing, skriving og regning ble satt i sammenheng med en rekke sosiale problemer og timetallet ble ansett som et sentralt virkemiddel for å inkludere alle i kunnskapssamfunnet (St.meld. nr. 16 (2006–2007)).

De siste tiårene har kvaliteten i norsk skole til stadighet blitt kritisert. Kunnskapssamfunnet som framtidsvisjon i kombinasjon med problematiseringa av skolekvalitet ble en drivkraft for å øke timetallet. Lavt timetall ble trukket fram som årsak til dårlig kvalitet og svake testresultater, samtidig som timetallet ble et av tiltakene som ble satt inn for å bedre resultatene. Timetallet har ikke tidligere blitt viet oppmerksomhet i forskninga og nevnes derfor heller ikke i bidragene som omhandler skolepolitikk og skoleutvikling (se for eksempel Helsvig 2017 og Karlsen 2006). Min forskning peker imidlertid på at timetall, sammen med tall- og tekstferdigheter og tester, ble en uhellig treenighet som drev fram endring i skolen. Timetall ble en bærebjelke for hvordan politikere forsto, målte og forsøkte å forbedre skolens kvalitet.

I likhet med tidligere forskning viser min analyse at grunnleggende ferdigheter har blitt mer toneangivende i skolen (jf. Haugen 2014; Karseth og Sivesind 2010). Dette har imidlertid ikke bare endret læreplanene og innholdet i de forskjellige skolefagene. Satsninga på lesing, skriving og regning har også ført til flere timer i norsk og matematikk (se figur 2). Norsk er den ubestridte timetallsvinneren i norsk skole. Til sammen har norsk og matematikk fått mer enn halvparten av de nye timene, noe som stadfester norsk og matematikk som grunnskolens klart største fag. De fleste timene er nye, men noen timer er overført fra fagområder som er tatt vekk. Et merkbart utviklingstrekk er at alle fag som ga skolene handlingsrom til å selv definere kunnskapsinnholdet – som valgfag og lek – ble borte. Kunnskapssamfunnet som overbygning har dermed ført til mer sentralt bestemt innhold og styrking av en skoletradisjon der lesing, skriving og regning i norsk og matematikk defineres som kjernen.

skolens infrastruktur og kunnskapens ringvirkninger

Kunnskapssamfunnet beskrives ofte som et samfunn som gir forrang til formell utdannelse, teori og akademisk kunnskap (Bell 1999/1973; Jarning 2010), noe som bidrar tilteoretisering og akademisering. Timetallsendringene understøtter disse tendensene. Samtidig viser min analyse at det ikke er all teoretisk og akademisk kunnskap som gjøres betydningsfull. Fag som samfunnsfag, naturfag og engelsk, ofte assosiert med både teoretisk og akademisk kunnskap, er eksempelvis ikke prioritert. I likhet med mange av de praktisk-estetiske kunnskapsområdene er heller ikke yrkesfaglig kunnskap prioritert. Også yrkesfagene er formelle utdanninger som baserer seg på teoretiske antakelser. «Teoretisering» og «akademisering» er derfor upresise begrep. Kunnskapssamfunnet er ingen bred satsning på kunnskap. Siden det først og fremst er skriftlige ferdigheter i norsk og matematikk som gis verdi i skolen, framstår det riktigere å kalle kunnskapspolitikken smal eller ensrettet.

Å se timeplanen som infrastruktur retter oppmerksomheten mot ringvirkningene av timetallsendring i skolen og samfunnet (jf. Larkin 2013). For skolens del gjør den gjensidige påvirkninga mellom timetall, læreres kompetanse og skolebygg at timetallsendring kan materialisere seg i skolen langt utover timeplanen.

Flere undervisningstimer i lesing, skriving og regning øker behovet for boklig skolerte lærere og tradisjonelle klasserom. Dagens timeplan gir lite rom for lærere med praktisk og estetisk utdannelse. Skolerom tilpassa skapende arbeid med hendene og materialer blir mindre viktig. Infrastrukturen som kreves for å ivareta fag som har en ikke-skriftlig egenart, forsvinner. Dette påvirker ikke bare praktisk-estetiske fag, men bidrar trolig til at de boklige fagene skriftliggjøres ytterligere, siden verken kompetansen, utstyret eller rommene inviterer til stort annet enn å skrive, lese og regne. En smal skole handler derfor ikke bare om at noen fag blir dominerende på timeplanen, men hvordan bestemte typer kunnskap får sette sitt preg på skolen som helhet.

Timeplanen har også ringvirkninger i samfunnet. Skolen er styrende for befolkningens kompetanse og befolkningens syn påhva som er viktig kompetanse. Morgendagens samfunn skapes gjennom politikken vi innfører i dag. Det vil derfor være overraskende om framtidas samfunn ikke preges av den massive satsninga på lesing, skriving og regning. Ikke bare når det kommer til hva vi kan, men også hvilke typer kunnskap som anerkjennes som allmenn, nyttig og lønnsom i skolen og på arbeidsmarkedet. Sett slik virker visjonen om «kunnskapssamfunnet» og den påfølgende prioriteringa av skriftlig læring som en reduksjonistisk måte å både møte og skape framtida på.

noter

I analysen viser jeg til en rekke timetall. Disse er koda om for å kunne sammenligne og analysere endring over tid. Jeg har gjort fire omkodinger: (i) alle timetall er regna om til klokketimer, (ii) fag er sammenligna over tid selv om de har skifta fagnavn, (iii) aktiviteter som ikke haregne timer, er som hovedregel ikke oppført i grafikkene, og (iv) timetallet i orienteringsfaget i 1990 og 1997, bestående av naturfag og samfunnsfag, er oppdelt slik det ble anbefalt i læreplanverket M87.


3 responses to “På skuldrene til de minste”

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s



%d bloggers like this: