Rett før jul deltok jeg på podcasten Lars og Pål. Det ble en riktig så spennende samtale med Lars Sandåker. Lars og Pål er en motvekt til podcaster du kjapt kan høre på vei til jobben. Episodene er ofte én til to timer, og det gir rom for å gå i dybden på en annen måte enn de fleste andre skole-podcaster i Norge.

I episoden med meg, kalt “Mer og mer skole“, er vi vel grovt sett innom tre tema. Først snakker om vi hvordan politikk og pedagogisk praksiser skaper problemer. Deretter snakker vi om hvordan kunnskapssamfunnet har materialisert seg i skolen. Avslutningsvis diskuterer vi hvordan skolens innhold har endra seg historisk. Er skolen i dag mer eller mindre variert enn før?

POLITIKKENS PROBLEMER OG BIVIRKNINGER

Skaper politikk problemer? Har du lest Carol Bacchi, Stephen Ball eller andre Foucault-inspirerte forskere er ikke det et veldig radikalt poeng. Min erfaring er imidlertid at mange hopper i stolen av en slik påstand. Det handler om at den gjengse forståelsen av politikk er at politikk løser problemer.

Politikk har tilsikta virkninger, men ofte glemmer vi at politikk har også utilsikta virkninger som aldri var planlagt. Et problem i norsk skolepolitikk og skoleutvikling, er at både forskere, politikere og andre er veldig opptatt av politikkens tiltenkte effekt. Altså om politikken virker som planlagt. Det gjør at vi vet lite om politikkens utilsiktede konsekvenser – altså politikkens «bakside» eller «bivirkninger». Skal vi forstå politikk må vi også være interessert i disse bivirkningene. Da vil vi også kunne se at politikk skaper en rekke problemer.

Sosiologen Kristoffer Vogts artikkel Vår utålmodighet med ungdom er et godt eksempel på en slik analyse. Han viser hvordan en særegen og streng norsk frafallspolitikk gjør at noen elevgrupper i videregående opplæring blir gjort til et problem selv om gjennomføringstallene er rekordhøy (i 1994) eller stabile (etter 1994). “Falsk alarm om frafall“, skrev Vogt i en kronikk på NRK. Tydeligere kan det vel ikke sies?

Sett i forhold til tilstanden før Reform 94, representerte 70 prosent fullføring innen fem år en formidabel forbedring til et historisk høyt gjennomstrømmingsnivå (Hernes 2010:6). Dette høye nivået har imidlertid aldri blitt feiret. Tvert imot, mens gjennomstrømmings-tallene har vært stabile ut over 2000-tallet, har bekymringen om dem tiltatt kraftig over tid. (fra forskningsartikkelen i Tidsskrift for samfunnsforskning).

De siste to tiårene har bekymring om frafall i videregående økt dramatisk. I samme periode har frafallsstatistikken vært helt stabil. Vi har fått mer forskning, flere tiltak, og pressedekningen av problemet har blitt hundredoblet. Politiske motstandere forenes i «kampen mot frafall». Konsekvensen er at vi nå ser hver tredje ungdom som et samfunnsproblem. Det er på tide at vi utviser mer toleranse for når i livsløpet videregående utdanning nødvendigvis skal foregå (fra NRK-kronikken, min utheving).

Kunnskapssamfunnet

Deretter prata vi om kunnskapssamfunnet og hvordan denne ideen har materialisert seg i skolens timeplaner. Her snakker vi om noen av de samme poengene som jeg er sitert på i sakene “Hun har oppdaget et 11. grunnskoleår” (Morgenbladet) og “Drastisk økning i barns timeplan” (NRK) fra i høst.

institusjonell variasjon og ensretting

Vi avslutta med å prate om endringer i “enheten” i enhetsskolen. Mine analyser av timeplanene i ungdomsskolen viser at de som ble født på 50-, 60- og 70-tallet hadde én til to dager (!) med valgfag i uka de to siste årene på ungdomsskolen. Mange voksne virker å drømme seg tilbake til en skole som de husker som mer streng og rigid enn slik de ser dagens skole. Spørsmålet er om det først og fremst er en standardisert drøm om en svunnen skolehverdag som faktisk var mye mer variert enn i dag?

Det er mye som tyder på det, men svaret på spørsmålet avhenger selvsagt av hvordan du undersøker spørsmålet. Jeg tror den institusjonelle variasjonen har blitt mindre. Jeg er ikke i tvil om at lærere i dag hver for seg har mer variert undervisning enn en lærer på 70- og 80-tallet.

Jeg tror likevel summen av all undervisninga i dag er mindre variert fordi nesten all undervisning skjer i klasserom der tekst, tall, bøker og skjerm dominerer. Satsninger på tvers av fag – som vurdering for læring og grunnleggende ferdigheter – har viska ut mye av fagenes egenart.

Fargeblyantene, høvelbenken, noteheftet og kuleramma er kasta ut av både kommunebudsjett og det pedagogiske tankegodset. Ikke bare i praktisk-estetiske fag, men i alle fag. Mye tyder derfor på at skolen totalt sett har blitt smalere og mer ensretta.

mer individuell tilpasning i en smal skole?

Samtidig øker presset på at skolen må tilpasse den enkelte elev. For min del reiser det et spørsmål om behovet for individuell tilpasning øker i en smal skole. Sagt med ordene øverst i blogginnlegget: Hvilke problemer skapes i en smal skole? Kan en skolepolitikk fundert på et bredere kunnskaps-, lærings- og elevsyn løse noen av problemene som utspiller seg i dagens skole? Her tenker jeg på alt fra stressa og umotiverte elever til lærere som arbeider seg ihjel (med individuell tilpasning og vurderingsarbeid).

Jeg har ikke et enkelt svar på om det er slik, men spørsmålet om historiske endringer i skolens kunnskapsinnhold er et spørsmålene som blir en sentral del av avhandlinga mi.

Bildekreditt: SNL