Tidlig innsats har vært et svært et viktig kompass for skoleutviklinga de siste tiårene. Tidlig innsats vil kort sagt si å intervenere tidlig – så tidlig som mulig – for å styre barns utvikling. Politikken får stadig mer kritikk. Senest gjennom kortfilmen “Observasjon” som ligger på NRK.

trygdekrusedullen

Tidlig innsats handler om å korrigere og styre barns utvikling. Bakteppet for intervensjonen er ofte lave testresultat i lesing, skriving og regning. Målet er å sikre at alle kan “inkluderes i kunnskapssamfunnet”, som det står i innledninga i stortingsmeldinga “…og ingen sto igjen: tidlig innsats for livslang læring” fra 2006. Stortingsmelding beskriver de samfunnsøkonomiske konsekvenser av dårlige skoleopplevelser og manglende skolefaglig mestring. I dag er meldinga mest kjent som et tidstypisk og karikert eksempel på hva som skjer når samfunnsøkonomer får for stor boltreplass.

Figuren under er et godt eksempel på det. Den viser et av de gjennomgående argumentene i meldinga: at forsinka språkutvikling vil lede til “læringsfattige jobber og utstøting til trygd” (s. 10). Figuren viser hvordan tidlig innsats har blitt en politisk og samfunnsøkonomisk altmuligmedisin. God språkutvikling vil lede vei til lærerike jobber og samfunnsdeltakelse. Motsatt vil lave ferdigheter sende deg ut i en krusedull som ender med trygd.

Dagens anbefaling: se “observasjon”

Det er tverrpolitisk enighet om tidlig innsats, men politikken får samtidig mer og mer kritikk. Senest gjennom kortfilmen “Observasjon” som ligger på NRK. Christoffer Lossius står for regi. Han har fått Amandaprisen for beste kortfilm, samt Dramatikerforbundets Timeglass-pris for beste manus.

Dagens anbefaling er at du setter av 20 minutter til å se kortfilmen.

Kortfilmen handler om Leo. En helt vanlig fireåring som granskende pedagoger klarer å finne en rekke feil og mangler ved. Klarer ikke Leo å sitte stille? Hører han ikke på voksne? Forsvinner han inn i leken? Får han mark i rumpa når det er samlingsstund? Synes han det er artigere å holde på med uteaktivitet enn perling og tegning inne? Tegner han etter innfallsmetoden uten å ha lagt en plan på forhånd?

I likheten med den rådende politikken, tar pedagogene klar avstand fra den etter hvert utskjelte “vente og se holdningen”. Hvis et barn ikke avfinner seg med normene og voksnes krav, så er det nok best å sette hele hjelpeapparatet i sving for å kartlegge og utrede. Raskest mulig.

Leos fortvilte foreldre lurer på om de skal le eller gråte.

institusjonalisert utålmodighet

Det finnes mye kritikk mot tidlig innsats, men det er nok en overdrivelse å si at kritikken dominerer eller er normalvitenskap. Det er mer slående at det er tverrpolitisk enighet, både i OECD og i Norge, om de positive effektene av tidlig innsats. For de som er interessert, finnes det imidlertid flere som utfordrer den rådende politikken.

Senest før jul var det en skarp diskusjon i Morgenbladet om en “blå prikk” i en statistikk som viste at guttene er best i klassen når det kommer til lesing. Ikke når de går på småtrinnet, men når de passerer 20 år. Hvordan passer det med krusedullen som ender med trygd?

Espen Schaanning står bak funnet. Han viser at måletidspunktet har mye å si for hvilke problemer vi ser og griper fatt i politisk. Schaanning utfordrer også hele ideen om at tidlig intervensjon er nødvendig, nyttig og bra. Det fikk Simon Malkenes til å skrive at “den blå prikken snur opp ned på 20 år med skolepolitikk“.

Kristoffer Vogt har et lignende argument, men da om frafall fra videregående opplæring. Vår utålmodigheten med ungdom, tittelen på en av hans artikler, oppsummerer Vogts kritikk av frafallspolitikken på en god måte. Politikere er ikke bare utålmodig med de minste barna. Også ungdommen skal passe inn i en trang og standardisert “livsløpspolitikk” (se tidligere innlegg om Vogt her).

Det finnes også forskning som har fokusert på tidlig innsats i barnehagen. For noen år tilbake kom den glitrende boka “Mestrer, mestrer ikke: jakten på det normale barnet” som handler om tidlig innsats og de pedagogiske programmenes inntog. Solveig Østrem og Mari Pettersvold diskuterer blant annet hvem som har interesser i politikken. “Det er ikke til å komme bort fra at aktører som utvikler standardiserte verktøy for å kartlegge barns utvikling, passer som hånd i hanske med økonomer og politikere som etterspør målbar effekt”, skriver de (s. 114). Kapitteltitlene “Løgnen om vente og se-holdningen i barnehagen” og “Danning versus disiplinering” gir en pekepinn på det som står på spill i barnehage- og tidlig innsats-politikken (se bilder av teksten her).

Jeg har ikke skrevet mye om tidlig innsats, men jeg har undervist mye om tidlig innsats-politikken. Da har jeg blant annet fokusert på hvordan tidlig innsats legger ansvaret på enkeltmennesket, altså barnet, for sin egen framtid.

Samfunnsøkonomiske modeller har fått lov å definere hvilke forhold i samfunnet som er viktige når vi skal forstå ulikhet. Modellene ser ikke privilegier, goder og byrder. Det finnes ikke strukturer og institusjoner som hindrer mennesker i å mestre og lykkes i samfunnet. Paradoksalt nok usynliggjør tidlig innsats-politikken hvor viktig politikk (!) er for hvem som inkluderes og ekskluderes i samfunnet. Argumentet (eller dogmen) er at alle kan unngå trygdekrusedullen så lenge de har “god språkutvikling”.

Modellen fungerer kanskje på papiret, men virkeligheten er ikke så enkel. Ulikhet vil ikke forsvinne selv om alle elever kommer seg opp på et visst nivå i lesing, skriving og regning.

Timetall som tidlig innsats

“Tidlig innsats” kommer også til syne i forskninga mi som en av drivkreftene bak timetallsøkninga på småtrinnet, altså 1.-4. trinn. En tiåring i dag har hatt to år mer undervisning enn jeg hadde hatt da jeg var ti år. Jeg har i flere sammenhenger spurt om satsninga på flere timer fører til at elevene lærer mer eller om de først og fremst lærer å bli skolelei. Med tidlig innsats i tankene kan vi også spørre om flere timer gir bedre arbeidsmarkedstilknytning eller om flere timer er til hinder for gode skoleopplevelser og motivasjon for å gyve løs på arbeidslivet?

Jeg har ikke svaret på disse spørsmålene. Jeg tror heller ikke det er enten eller. Faktisk kan det være slik at den samme eleven både blir bedre i fag og lei samtidig – uten at vi med sikkerhet kan si hva det fører til i framtida.

Som på alle andre saksfelt, er det viktig å være interessert i alle virkningene politikken fører med seg. Det er veldig læringsfattig, for å bruke et begrep fra “…og ingen sto igjen”, å kun fokusere på om politikken har tiltenkt effekt. Jeg håper derfor at flere stiller spørsmål rundt tidlig innsats-politikken i stedet for å ta for gitt at tiltakene er positive for enkeltmennesker og samfunnet.

Her om dagen leste jeg et intervju med forfatter Lena Anderssons der hun kritiserer svenske journalister. Kanskje kan hennes sitat og karakteristikk vel så godt egne seg om politikere? “Som journalist [eller politiker] skal man være interessert i perspektiv. Det er ikke å være relativist, det er å være interessert i at verden er komplisert”.

Lese eller høre mer om “tidlig innsats”?

Her er noen tips

• Følg hyperlenkene som står i teksten i innlegget
• Mitt tidligere innlegg om hvordan politikk skaper problem
• Podcastepisoden om kortfilmen hos Lars og Pål
• Boka “Til alle barns beste? Intervensjoner i skolefeltet” av Espen Schaanning
• Mari Pettersvold og Solveig Østrems blogg “Mestrer, mestrer ikke“
• Tora Korsvold og Mette Nygårds ferske artikkel om det endra læringssynet i barnehagepolitikken

Bildekreditt: Nautilus