Om politisk styring av skolens kunnskapsinnhold

Lek, læring og læringslyst

2. februar var jeg så heldig å lede en samtale med Per Brodal og Charlotte Lunde om boka deres «Lek og læring i et nevroperspektiv: hvordan gode intensjoner kan ødelegge barns lærelyst». Arrangementet handla om lek og læring, og øverst på plakaten sto spørsmålet “har vi fratatt barna en viktig del av barndommen?”. Det var fullt hus. Hele 300 personer hadde satt av kvelden for å høre mer om lek og læring.

Nå er samtalen ute som podcast. Under følger et utdrag av min introduksjon som jeg innleda arrangementet med, samt noen av temaene og spørsmålene vi prata opp. Nederst i innlegget finner du lenker til nyhetssaker og kronikker som Brodal og Lunde har skrevet eller medvirka i.

Trykk deg inn på Spotify eller der du hører podcast for å høre opptak fra arrangementet som fant sted på Litteraturhuset i Trondheim.

gode intensjoner kan ødelegge barns lærelyst

Har det blitt for mye alvor i norsk skole? Lek i tidlig barnealder gir det beste grunnlaget for senere læring og vekst, og vi vet at leken er små barns foretrukne læringsform. Likevel pøser skiftende regjeringer på med flere timer i matte og norsk. Forskninga mi viser at grunnskolen har est voldsomt ut de siste 20-30 årene, men blir barna noe smartere av den grunn?

Lavt timetall er ikke så uvanlig. Rettere sagt; det var ikke så uvanlig før i tida. En professor på lærerutdanninga der jeg jobber gikk annenhver dag på skolen på 60-tallet. Det er sikkert folk i salen som har gått like lite på skolen som ham. Lenge har vi hatt en skolepolitikk som mener at «mer er bedre». Det virker ikke som at vinden har snudd. Vi har en minister som har uttalt at barnehagen må bli en del av «utdanningsløpet». Gratis kjernetid er et lite skritt på veien mot obligatorisk SFO. Allerede varer skoleløpet i tolv til fjorten år for de aller fleste. Hva vinner vi og taper på denne massive institusjonaliseringa?

«Læring er større enn skole og andre voksenstyrte fritidsaktiviteter», skriver dere. Det er en setning som er selvsagt. Samtidig er den ikke så selvsagt i dagens samfunn. Av og til kan vi få inntrykk av vi ikke ville lært noe som helst hvis skolen ikke fantes. Interessant nok skriver dere at oppvurderinga av det voksenstyrte nettopp kommer fra skolen. Dere skriver at «skolesystemet har skapt en forestilling om at barn lærer og utvikler seg best gjennom aktiviteter som er styrt og bedømt av voksne, og at barnas egenstyrte aktiviteter er bortkasta tid». Er er det mulig å snu slike inngrodde, kulturelle forestillinger?

Leser du på lærergrupper på facebook, virker det som at elever har all makt og tatt over skolens indre liv. I det hele tatt er det mange som kritiserer det de mener er et barnesentrert samfunn og elevsentrert skole. På mange måter skriver dere det motsatte. Dere viser og kritiserer at dagens samfunn er voksenstyrt. Barns tid til egenaktivitet og fri lek er kraftig redusert. Kanskje er det nettopp kombinasjonen av det voksenstyrte og barnesentrerte som kjennetegner (noen av problemene i) dagens samfunn; at barn blir voksnes investeringsobjekt?

mer fra lunde & brodal

Bildekreditt: Dagsavisa


Leave a Reply



%d bloggers like this: