I april deltok jeg på utdanningshistorisk konferanse på USN i Drammen. Der møttes store deler av det utdanningshistoriske miljøet i Norge. Jeg presenterte etableringa av barneskolen på 60- og 70-tallet.

Kampen mot bygdeskolen

I Norge fikk sjuårig folkeskole allmenn utbredelse i allerede i 1920. Like mange skoleår til tross. Det var store forskjeller i tilbudet elevene fikk når det kom til innhold og omfang. Det eksisterte separate lov- og planverk for folkeskolen på bygda og i byen. Folkeskolen på bygda hadde skole annenhver dag, mens folkeskolen i byen gikk skole hver dag. En elev i Oslo kunne ha opp mot 5500 timer med undervisning i grunnskolen, mens en elev i en bygdekommune kunne ha 3000 undervisningstimer.

Slike variasjoner vedvarte helt til Lov om grunnskolen ble vedtatt i 1969 (!).

I årene før 1969 ble variasjonen i økende grad sett på som et problem. Det handla blant annet om at utdanning ble ansett som viktigere for elevenes livssjanser etter endte skolegang. Grunnskolen ble viktig for elevenes kvalifisering videre. Derfor ble det også ulikhetsskapende hvis enkelte elevgrupper fikk en mer omfattende skolegang enn andre.

Det var ikke bare omfang – undervisningstid – som skilte bygde og byfolkeskolen. Engelsk og heimkunnskap var et byfenomen. Det samme var kjønns- og klassedelt undervisning med spesialiserte lærere. På landet var fådelt skole med aldersblanding vanligst. Små skoler hadde som oftest få lærere, og de underviste naturlig nok i alle eller svært mange fag.

Å gjøre folkeskolene mer like hverandre hadde vært en målsetting lenge før 60-tallet. Rettere sagt hadde det vært et mål å gjøre bygdeskolen mer bylik. Det var hevet over all tvil at det var byskolenes kunnskaps- og læringssyn som skulle videreføres i en felles folkeskole (se Kvam 2009)

Forsøksrådet for skoleverket, et slags direktorat for skoleutvikling, ble oppretta i 1954. Da fikk de også ansvaret for å samle folkeskolene. De skrev:

En styrking av landsfolkeskolen «…har vori langtidsprogram i norsk skolepolitikk i fleire mannsaldrar (…) Trass i freistnader frå skolekommisjonar, plankomitéar og samordningsnemnd, er norsk skole i dag knapt nokon røynleg einskapsskole
(Melding om forsøk i skolen 1954-1955, s. 7).

Barneskolen som “ikke-sak”

Den felles folkeskolen ble raskt omdøpt til barneskolen. I sakspapirene i departementet er det likevel vanskelig å finne etableringa av barneskolen som en egen sak. Forsøksrådet “arva” den politiske målsettinga om å samle folkeskolen, men det ble aldri en stor, offentlig sak som påkalte mye oppmerksomhet.

Der ungdomsskolen var en av Forsøksrådets store saker, var samlinga av folkeskolen til en felles barneskolen bare en parentes. Det gjenspeiles også i forskninga. De aller fleste bøker som handler om etablering av enhetsskole og niårig skole, fokuserer utelukkende på ungdomsskolen.

Det virker å være tatt for gitt at barneskolen ble som den ble. Det er pussig når vi vet at folkeskolene som barneskolen bygde på hadde:

• 3000 til 5500 undervisningstimer
• Stor variasjon i fagkrets
• Sju år undervisning
• Både hver dag- og annenhverdag skole som norm
• Både få- og flerdelt skole som norm

Barneskolen ble seksårig, og det var åtte fag som utgjorde fagkrets. Undervisningstida ble satt til 3580 til 4079 klokketimer, Det innebar at de aller fleste elevene måtte ha skole hver dag. Flerdelt skole ble normen.

Hvorfor ble barneskolen akkurat som den ble? Hvilke hensyn ble lagt til grunn da barneskolen ble utforma? Kunne barneskolen blitt helt annerledes? Det er noen av spørsmålene som er sentrale i forskninga mi.

Sentralisering av makt

Tidligere hadde de skolestyrene hatt stor innflytelse på skolens innhold. Med skolelovene fra 1936 og læreplanene fra 1939 ble det rykka på. Med reformeringa på 60-tallet ble det utmeisla en en enda tydeligere skolepolitisk linje. Da Forsøksrådet gikk i gang med sine forsøk, var et av deres mål å innskrenke det kommunale handlingsrommet. Skolene skulle bli mer lik hverandre – de skulle enhetliggjøres.

Interessant nok ble fag- og timefordelinga et viktig verktøy for å (i) utforme skolens innhold og (ii) flytte makt fra kommunalt til sentralt hold. Det gjorde de ved å binde opp alle undervisningstimene i fag- og timefordelinga til bestemte fag. På den måten kunne ikke skolestyrene bestemme hvor mange timer hvert fag skulle ha. Det var heller ingen “ledige timer” som kunne omdisponeres, så skolestyrene hadde få muligheter til å gjøre egne prioriteringer. Dette ramma særlig kristendomsfaget hardt.

Mange skoler, særlig på Vestlandet, hadde brukt det lokale handlingsrommet til å styrke kristendomsfaget. Den nasjonale fag- og timefordelinga foreslo én til to timer kristendom i uka, mens enkelte skoler kunne ha to timer hver dag.

Bilde: Scann fra Forsøksrådets arkiv i Riksarkivet

Skolestyrene hadde bare én måte å gi seg selv større armslag på, og det var gjennom å vedta et høyere totaltimetall enn det staten hadde satt som minimumsgrensa. Da kunne skolestyrene selv disponere de overskytende timene til de fagene de ønska å styrke. Med lovene og læreplanverkene fra 30-tallet var grensa for maksimums undervisningstid satt svært høyt slik at skolestyrene kunne øke timetallet og gjøre lokale prioriteringer.

“Enheten” i enhetsskolen

Når jeg følger timeplanutkastene for barneskolen gjennom 60-tallet, er forhandlingene om disse grensene noe av det mest interessante. Grensene er også svært sentrale for å forstå hva som står på spill i skolepolitikken

Det er tre grenser som er viktig for å forstå timeplanpolitikken og rammene for timeplanleggingsarbeidet i kommunen og skolen. På den ene sida anga loven et minstetimetall som skolene måtte rette seg etter for å sikre et minimum av undervisningstid. På den andre sida anga loven et maksimumstimetall som skulle sikre at mengden undervisning ikke ble pedagogisk uforsvarlig for elevene. Til sist – mellom de to ytterpunktene – hadde staten satt en grense for hvor mange timer det ble gitt statsstøtte for.

Sammenligna med tidligere utkast og planer, så har timeplanen for barneskolen fra 1974 lite handlingsrom. Grensa for statsstøtte og minimums- og maksimum undervisningstid ble satt tett på hverandre. Det vil si at barneskolen i Norge fikk et enhetlig preg når det kom til innhold og omfang. Enhetsskolen kan være så mangt. Grafene over er én måte å vise fram hvordan det fra politisk hold ble jobba for å lage en “enhet” i enhetsskolen.