Kronikken Hvor blir pengene av? sto på trykk i Klassekampen mandag 12. juni. Du finner kronikken i fulltekst på klassekampen.no. Min siste versjon følger under bildet. Teksten er også sendt inn til Kvalitetsutviklingsutvalget.
Bilde: Faksimile fra Klassekampen 12. juni
Skolens kvalitetsvurderingssystem er oppe til vurdering. Manglende kunnskap om systemets prislapp hindrer en grunnleggende diskusjon om hva vi skal – og ikke skal – bruke tid og penger på i skolen.
I januar i år overleverte utvalgsleder Tine Prøitz kvalitetsutviklingsutvalgets delrapport om skolens kvalitetsvurderingssystem (NOU 2023: 1). I påvente av hovedrapporten som kommer til høsten, har utvalget bedt om innspill. Mitt innspill handler om at vi trenger kunnskap om kvalitetens pris: hva koster kvalitetsvurderingssystsemet i tid og penger?
ET LAPPETEPPE
Kvalitetsvurderingssystemet (NKVS) er et lappeteppe av prøver, verktøy og datakilder som har vokst siden tusenårsskiftet. Mange har hørt om PISA, elevundersøkelsen og nasjonale prøver, men færre har hørt om GSI og Reflex.
Et av utvalgets bidrag er at de viser hva NKVS rent faktisk består av. Det er et statlig initiert og drifta system, men et av utvalgets funn er at det finnes mange prøver og verktøy på kommunalt plan som er lagt oppå statlige satsinger.
LØSE KOSTNADER
I delrapporten er det et kort kapittel av hva NKVS koster. De understreker at det at det ikke finnes en samlet oversikt over kostnadene. De presenterer likevel noen tall. Som at eksamen, nasjonale prøver og obligatoriske kartleggingsprøver i lesing og regning er beregna til en årlig kostnad på 2,6 milliarder kroner.
Stykkprisen på noen av prøvene nevnes også. Nasjonale prøver koster om lag 1000 kroner for hver enkeltbesvarelse som en elev gjennomfører, mens det tilsvarende tallet for eksamen er alt fra 1700 til 6000 kroner.
Kapittelet om økonomi er mangelfullt. Det nevnes noen tall, men mange er utelatt. Kommunale innkjøp av prøver og verktøy nevnes eksempelvis ikke. Det er heller ingen samla oversikt der kostnadene er summert.
Når et av utvalgets funn er at systemet er mye større og mer uoversiktelig enn det vi var klar over, vil det mest sannsynlig bety at utgiftene er høye. Mye tyder på at systemet koster mange milliarder hvert år. Hvorfor er ikke ikke departementet og utvalget mer interessert i økonomien i NKVS?
TID ER OGSÅ PENGER
En oversikt over kostnadene kunne gitt en oversikt over alle ansatte som bruker arbeidstid på NKVS.
Jeg savner et anslag over tidsbruken på statlig, kommunalt og lokalt nivå. Da mener jeg tidsbruk i departement, direktorat, i kommuner og på skoler, men også alle forskere og eksperter som brukes til å analysere og forske på data fra NKVS.
Min forskning på timetallsøkninga i grunnskolen kan også kobles på tidsbruken knytta til NKVS. Forskninga viser at det har blitt lagt til over 700 undervisningstimer i grunnskolen siden tusenårsskiftet. Når jeg snakker med lærere, er det slående at økningen virker å ha gått dem hus forbi. Jeg har også spurt forskere og politikere. Ingen klarer å svare på hva timene brukes til.
Etter å ha lest lærer Andreas Stien-Leenderts nytutgitte debattbok Skolen er ikke for alle, men den kan bli det om kartleggingsjaget i Osloskolen, ble jeg sittende igjen med et spørsmål som peker i retning av et svar: Hvor mange av disse 700 undervisningstimene brukes på gjennomføring av kartlegging og prøver – altså NKVS?
En beregning som viser hvor mange i skolesektoren som bruker arbeids- og undervisningstid på kvalitetsvurdering, ville gitt en oversikt over hvor mye systemet fyller. Det kunne vært et nyttig kunnskapsgrunnlag for å vurdere om NKVS fyller for mye eller for lite i skolen.
kunnskapsgrunnlagets begrensninger
Det snakkes om at skolene ikke har penger til å dekke det grunnleggende. Lærere har begynt å bruke emneknaggen #fattigskolen i sosiale medier. Flere medier har vist hvordan skolene må nedprioritere spesialpedagogikk. Det har vært flere saker med rektorer som ikke får pengene til å strekke til. Hvor blir pengene av?
Det er åpenbart at det ikke er flust med penger i skolen. NKVS viser at det både finnes og brukes penger. Vitnesbyrdene fra skolen tyder imidlertid at pengebruken ikke kommer skolene til gode. Er det slik at færre kroner og øre når fram til skolene, lærerne og elevene?
Delrapporten om kvalitetsvurderingssystemet er et kunnskapsgrunnlag. Den legger grunnlaget for en hovedrapport som kommer høsten 2023. Kunnskapsgrunnlaget har stor betydning for hvilke spørsmål det er mulig å stille i hovedrapporten.
Delrapporten slik den er skrevet nå, gjør det umulig å stille spørsmål ved prislappen på NKVS. Det hindrer også en grunnleggende diskusjon om hva vi skal – og ikke skal – bruke tid og penger på i skolen.