Om politisk styring av skolens kunnskapsinnhold

Forskningsmetode

Visste du at dagens elever har hatt like mye norsk og matematikk på barneskolen som foreldrene deres hadde på barne- og ungdomsskolen til sammen? At yrkesfag hadde opp mot én til to dager i uka på ungdomsskolen før? At alle elever i grunnskolen skal ha 4,7 timer norsk i uka – i ti år?

Disse spørsmålene står sentralt i forskninga mi.

For tida jobber jeg med et læreplanhistorisk ph.d.-prosjekt. Prosjektet har arbeidstittelen grunnskolen som kunnskapspolitikk: politisk styring av skolens kunnskapsinnhold fra 1959 til 2016.

Prosjektet tar utgangspunkt i historiske endringer i den nasjonale fag- og timefordelinga i læreplanverket. Dokumentet beskriver grunnskolens omfang, skolens fagkrets og fagenes timetall. 

Enkelt sagt er det dokumentet som styrer timeplanene i skolen. Jeg kaller det derfor den nasjonale timeplanen.

Hvordan i huleste heita ble jeg interessert i timeplaner? Sjekk her (kommer).

Bilde av timeplaner.

Du tenker kanskje at skolen alltid har hatt en timeplan? Det stemmer at timeplaner er en eldgammel måte å organisere elevenes skoledag og lærernes arbeidshverdag på. I min forskning ser jeg imidlertid på framveksten av timeplanen som et politisk styringsverktøy. Når begynte politikerne å bruke den nasjonale timeplanen som et styringsverktøy for å endre skolens innhold?

I 1974 ble den første felles timeplanen for barne- og ungdomsskolen vedtatt som et ledd i etableringa av enhetsskolen. Før 1974 eksisterte det ikke en felles nasjonal timeplan som alle skolene måtte følge. Da hadde kommuner og skoler stort handlingsrom til å bestemme hva elevene skulle lære.

Jeg forsker på etableringa av den nasjonale timeplanen i 1974, samt hvordan den nasjonale timeplanen har endra seg fra 1974 til 2016. Hvilken kunnskap ble prioritert og nedprioritert da og nå? Hvem har makt til å endre timeplanen? Hvilke hensyn legges til grunn når timeplanen endres?. Disse og flere andre spørsmål står sentralt i forskninga mi.

den nasjonale timeplanen

Læreplandokumentet fag- og timefordelinga er det mest sentrale dokumentet i min forskning. Dokumentet beskriver grunnskolens omfang, skolens fagkrets og fagenes timetall. Dokumentet styrer elevenes timeplan. Jeg kaller derfor dokumentet en “nasjonal timeplan”

Under ser du et bilde av den første og (foreløpig) siste nasjonale timeplanen fra 1974 og 2023. Hvilke endringer ser du?

Det er enklest å se endringer i fagkretsen. Som at orienteringsfag (o-fag) sto på planen i 1974, men i dag er det naturfag og samfunnsfag som har tatt o-fagets plass på timeplanen.

Det går også an å sammenligne timetallene i tabellene selv om de er oppgitt på forskjellig måte. Vil du sammenligne tallene i de to tabellene? Gang tallene fra 1974 med 0,75 og 37.

Slik regner du om fra antall 45 minutts timer pr uke til 60 minutts klokketimer pr år. Ta matematikk og samfunnsfag som eksempel:

  • Matematikk (på barneskolen): 20×0,75*37=555 timer.
  • Samfunnsfag (på ungdomsskolen): 9*0,75*37=249,5 timer

Sammenligna med 2023 har matematikk fått 333 flere undervisningstimer. Samfunnsfag har til gjengjeld stått på stedet hvil.

Slike endringer aktualiserer spørsmålene som jeg nevnte over. Hvorfor har matematikk fått så mange timer mens samfunnsfag ikke har fått? Hvem har makt til å endre timeplanen? Hvilke hensyn legges til grunn når timeplanen endres?

Hvordan forske på usynlig politikk?

Da jeg starta prosjektet mitt, visste jeg at dokumentet hadde blitt endra fire ganger siden 1974. Etter mye detektivarbeid har jeg funnet over 20 revisjoner.

1974, 1975, 1980, 1987, 1990, 1997, 2002, 2004, 2005, 2006, 2008, 2009, 2010, 2012 og 2016 er noen av de mest sentrale årstallene i mitt materiale.

Læreplanreformene i norsk skole fant sted i 1974, 1987, 1997 og 2006. Et av mine funn er at endringer i timeplanen vel så ofte skjer mellom de store læreplanreformer. Læreplanreformer vedtas av partipolitikere på Stortinget. Hvem endrer dokumentet mellom reformene hvis det ikke er de folkevalgte?

Det enkle svaret er skolebyråkrater. Kunnskapsdepartemenet og Utdanningsdirektoratet står derfor sentralt i min forskning.

Endringer i den nasjonale timeplanen finner sted på et på et helt vanlig byråkratkontor. Langt unna førstesider og pressekonferanser. Den nasjonale timeplanen får derfor sjelden stor oppmerksomhet, og det leder heller ikke til offentlig diskusjon. Jeg kaller det derfor usynlig politikk.

HISTORISKE KILDER

Å studere usynlig politikk, er ikke umulig, men det innebærer mye arbeid i historiske arkiv. Her er noen av arkivene og framgangsmåtene jeg har brukt.

  • Besøke fysiske arkiv og samlinger. Jeg har vært i Riksarkivet i Oslo, men har også besøkt Statsarkivet og interkommunale arkiv.
  • Bestille digital scanning av dokument via Arkivverket.
  • Søke i digitale arkiv, som Nasjonalbiblioteket.no og Stortinget.no
  • Søke i digitale kataloger, som Arkivportalen.no, Oria.no og bibsok.no.
  • Søke om innsyn i enkeltdokumentet direkte til en offentlig etat. Jeg har eksempelvis henvendt meg til Trondheim kommune, Utdanningsdirektoratet og Kunnskapsdepartementet for å begjære innsyn i enkeltdokument.
  • Lese skole- og utdanningshistoriske verk, særlig referanselistene.

Bilde tatt fra pult 39 på Lesesal A i Riksarkivet på Sogn i Oslo.